Kjøreturen

Jeg hadde veldig god fart. Med gassen nesten i bånn og vinden i håret, feide jeg bortover veien og rundt svingene. Stadig fornøyd over at tempoet ble høyere for hver sving, og da jeg trodde jeg måtte ta en pause, men i stedet valgte å gire opp enda et gir og gi enda litt mer gass, ble jeg stolt av egen innsats. Det er jo det vi får lønn for, er det ikke? Høyt tempo og seier over fristelsen til å gire ned, svinge inn til siden og ta en pust i bakken? Eller? 

Nå sitter jeg her brått i en busslomme langs veien. Med tre punkterte dekk og alt jeg har rundt meg er vill natur og fuglekvitter. Hva nå Gud? 

I mangel på noe å finne på, drar jeg fram et kart fra dashbordet. Lener meg tilbake i setet, bretter ut kartet og begynner å lese. Det tar ikke veldig lang stund før jeg oppdager at jeg, ikke bare har kjørt fort og punktert dekkene. Jeg har kjørt feil attpåtil. 

Mens jeg suste av sted i det høye tempoet, hadde jeg så klart oversett noen viktige skilt langs veien. Ok, det er mulig jeg faktisk hadde lagt merke til dem i øyekroken. Men for å være ærlig, syntes jeg at jeg var så godt i gang med kjøringen i den retningen jeg kjørte, at jeg så ikke noen grunn til å svinge av, bremse, og i hvert fall ikke å stoppe! 

Jeg biter meg i leppa og sukker. Det er ikke en gang første gang jeg gjør denne feilen. Jeg burde vite bedre. Men det hjelper jo lite med selvbebreidelse på toppen av det hele. Det er bare å ta imot Guds tilgivelse, studere kartet, og se hva som egentlig sto på de skiltene langs veien. Der jeg burde ha respondert. 

Når jeg ser hva som står på skiltene, blir jeg varm om hjertet. Det er jo vakre steder. Steder som ville gitt meg liv, fred, glede og inspirasjon. Gode steder som Herren hadde forberedt for meg. Som Han unnet meg å besøke. Steder som ville gjort at jeg fikk framgang på områder i livet, der jeg hadde lengtet etter framgang i lange tider. Kartet forteller meg at veien, som skiltene ville ledet meg til, ville ført meg til grønne enger, møter med inspirerende mennesker, langstrakte strender, og andre godbiter. Jeg svelger og blir blank i øynene. Jeg hadde gått glipp av alle disse velsignelsene bare fordi jeg var så travel med å kjøre i så full fart, at jeg ikke fulgte skiltene langs veien. 

Jeg trekker pusten, og slipper den langsomt ut igjen. Legger kartet ved siden av meg i passasjersetet. Ber en stille bønn. «Herre, tilgi meg at jeg overså skiltene langs veien. At jeg ikke bremset ned og svingte av, selv om jeg så signalene Dine. Jeg gir rattet til Deg, Herre. La oss prøve på nytt. I Din ledelse denne gangen. Jeg vil så gjerne oppleve disse vakre inspirerende stedene som Du har planlagt for meg. Jeg vil oppleve alt dette gode Du har i tankene for meg.» Jeg merker Ditt kjærlige nærvær. Lukker øynene og takker. Takknemlig for Din nåde og kjærlighet som stopper meg når jeg er på feil vei, og leder meg inn på rett vei. Så griper jeg rattet, setter på meg solbrillene igjen og hvisker: «Ok, Herre, vis meg hvor jeg skal kjøre. Fra nå av leder Du. Både tempoet og retningen. Jeg vil gå Din vei.»